Lat og giddalaus, eller alvorlig syk...?

Folk har kommet til meg og lurt på hva som eeeegentlig skjedde på videregående. Jeg var jo slank og lett, frisk og rask - og alltid en av de få som ledet an på turer med klassen, og småjogget opp fjelltopper før alle de andre. Det var første klasse. Da bodde jeg hjemme.

Dette var et vanlig syn i helgene på hybelen min

Etterhvert som jeg levde meg inn i dette forfallet jeg skrev om sist, så førte det med seg at jeg ikke orket å stå opp til skole. Jeg hadde vondt i hodet støtt og stadig.. Jeg var ikke motivert til å gjøre skolerelaterte ting. Mistet enkelt å greit motivasjon generelt til å gjøre "fornuftige" ting. Det er jo klart det er mange definisjoner på hva som er fornuftig for den enkelte. Men for meg endte det opp med å kun være fornuftig å sitte foran en PC, spille et og samme spillet døgnet rundt - og nedprioritere kosthold, døgnrytmer, venner, frisk luft og andre basale behov.

Klarte likevel å "cruise" meg gjennom 2. klasse idrett ganske greit. Største utfordringen var kanskje bedriftsøkonomi, som var ett av mine valgfag. Der hadde jeg nemlig tilgang på PC... med internett. Farlige greier. Bed-øk, som jeg i retrospekt ser tilbake på som et av de desidert enkleste fagene jeg har sittet ved en skolepult for å lære meg - var det faget jeg stod i størst fare for å få strykkarakter i i 2. videregående..

Jeg begynte etterhvert å legge på meg merkbare kilo grunnet det tidligere nevnte kostholdet som stort sett omfattet seg burgere/pølser og/eller pizza, samt meget kaloriinnholdige drikker. Og med merkbare kilo som legger seg på i et så hurtig tempto at det kommer strekkmerker på armene og rundt livet, så blir det drastisk merkbart tyngre å trene.. Det vil si at gymtimene som jeg pleide å storkose meg i bare ble ork. Jeg gjorde det jeg kunne for å slippe å gymme, og ved hver mulighet for "egentrening" - disponering av tiden til å trene på egen måte, så sa jeg til læreren min at jeg ville ut i frisk luft å ta en løpetur. Og så pakket jeg med meg sekken, og gikk 200 meter hjem.

Meg for ca. 2 år siden... Synlige kilo..

Til slutt var jeg så sliten, og følte meg så generelt dårlig tidlig på morgenene, og når det kom til å skulle stille opp for skole i det hele tatt, at jeg til og med kom med unnskyldninger for å ikke være med på klasseturer. Ikke fordi jeg ble mobbet, eller fordi jeg syns det var kjipt på klassetur. Men fordi jeg ikke hadde motivasjon til å pakke sekken, eller klarte å legge meg i tide dagen før så jeg faktisk våknet i tide til bussen gikk.

På slutten av siste året på idrett fikk jeg et ultimatum. Jeg måtte stille opp på alle klasseturer, og felles aktiviteter, samt stille opp på alle timene som gjenstod det året - for å få ståkarakter i faget Aktivitetslære. (Idrettslinjens GYMtime..) Og jeg klarte å forsove meg fordi jeg var så utslitt og ødelagt til den siste felles klasseturen til Vang, der det skulle soves over på skihytta og være aktiviteter i bakken og lignende en helg. Jeg strøk i gym, liksom.. way to go.

Ingen skjønte hvordan jeg hadde endret meg på en måte som kunne føre til dette. Jeg skjønte det ikke selv, og var oppgitt, lei meg og irritert over at jeg bare sov, og at jeg ikke klarte å summe motivasjon til å gjøre en så artig ting som en helgetur til bakken med snowboardet. Jeg elsker jo å stå på snowboard.. Hva var feil med meg?

Mamma hadde sendt inn bekymringsmelding til skolen uten at jeg visste om det før etter hun hadde gjort det. Lærerene trodde jo ikke noe på den - de var jo bare overbevist om at jeg var lat av prinsipp og bare gav totalt faen.

Det var først etter videregående jeg faktisk gikk med på selv å finne ut om det kunne være noe utover latskap som resulterte i at jeg var som jeg var..

Dro til fastlegen, og han fyrte løs med masse spøsrmål, og jeg tok blodprøver i huet og ræva. Nå skulle vi til bunns i detta. Kort tid etter, får jeg hastemelding fra legen, får beskjed om at det er noe galt med stoffskifte mitt. Skjoldbruskkjertelen min klarte ikke skille ut nok av hormonet thyroxin. Fikk utskrevet resept på Levaxin, supplementerende thyroxin i tablett-form. Dette opprettholdt balansen i kroppen, og hjalp noe.

I tillegg til dette ble folk bekymret for meg når de sov over hos meg. Jeg snorket som et UVÆR.. Og så plutselig sluttet jeg å puste. jeg har en håndfull med venner som faktisk ble oppriktig bekymret for at jeg hadde dødd, da jeg var kjent for å snorke heftig - hele tiden, og at jeg plutselig ikke viste livsstegn.




Etter nok bekymringsmeldinger om at folk trodde jeg døde på natta, ble det gjort mer testing. Denne gangen på radiumhospitalet, der jeg ble fylt opp med sånne elektriske mottaksduppeditter, som målte aktivitet her og der.. fikk et slags forkle med en samleboks alle ledningene som jeg måtte sove med på magen.

Dagen etter får jeg beskjed av doktorene som har analysert strekene som går opp og ned på arket på forskjellige steder og med varierende intervaller - at det blir bestilt time for operasjon for å fjerne mandlene mine.. De var så store at de klemte sammen luftrøret mitt, og førte til at jeg slutta å puste opp til flere ganger om natta.

Da sitter jeg der, og vet hva som er grunnen til hvordan jeg har hatt det helsemessig de siste par årene. Hvorfor jeg ikke har orket å gjøre noe "fornuftig", som alle andre. Ha som var grunnen til at jeg ikke klarte å få vekk de ekstra kiloene jeg hadde lagt på meg. Jeg satt brått med en resept for medisiner jeg måtte ta resten av livet for ikke å dø.. Jeg hadde operert ut mandlene, grunnet en tilstand jeg hadde pådratt meg som satt meg i fare for å dø flere gangerhver natt, uten at jeg hadde visst noe om det.

Det spant rundt en del tanker i hodet mitt.. Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre noe. Hva skal jeg gjøre? Hvorfor skal jeg gjøre det? Hva er det det egentlig betyr å ha søvnapné? Hva gjør det eeeegentlig med kroppen å ha Hypotyreose?

De neste to innleggene skal gi dere spesifikk informasjon om hva søvnapné og Hypotyreose er, hva symptomene kan være, og mere til! Takk for at du gadd å lese dette - det vil gi det mer grunnleggende forståelse for mine videre valg.. ;)